Inlägg från Torhild: Historiske rettigheter

Urbefolkningens rettigheter til eget land har tidligere ikke vært en sak jeg har eid de store verktøyene for å evne å diskutere, og jeg har kanskje heller ikke vært på de stedene hvor denne diskusjonen har vært en naturlig sak å diskutere. Under forberedelsene til dagens kurs har imidlertid en del følelser blitt vekket, og en kanskje mer eller mindre berettiget harme på vegne av særlig den samiske kulturarven. Tidligere har jeg hørt om den norske stats mislykkede assimileringspolitikk, og den medførende skammen som samiske barn er blitt påtvunget å vokse opp med i den forbindelse. Nå forstår jeg hvorfor dette har vært så galt, og hvilke irreversible skader forsøket allerede har medført i form av glemte kulturskatter. Samtidig ser jeg med stolthet på hvor langt man kan komme, simpelthen ved å slippe til en ny generasjon for å gjenopprette de ikke ennå tapte skattene.

Tradisjonsrike navn for å beskrive steder og en urbefolknings følelsesmessige tilknytning til disse ulike «places», har kanskje i assimileringsprosessen og med hjelp av tidens tann blitt visket ut. Med tanke på at runeskrift og hulemaleriers også må gå tapt til slutt, selv om man kan forsinke prosessen ved hjelp av ulike måter å tilføre preservativer, er kanskje dette en prosess som uansett måtte finne sted. Motstanden til det fra samisk kultur var kanskje nyttesløs selv uten en Norsk stat å adressere. Når det gjelder selve kulturen som sådan, er det desto mer gledelig å se at en renessanse i interessen for den samiske musikken, som på mange andre måter representerer den samiske kulturen. Ikke bare lever den videre, men trolig er joik akkurat nå er mer populær enn noen gang. Mulig kan man hevde at det samme også til en viss grad stemmer for andre urbefolkningers tradisjoner. Gospelmusikk, jazz og blues har ikke bare overlevd den hvite manns rasistiske forsøk på å plassere sorte menns kultur i historiebøkene for godt, i form av slaveri og andre former for undertrykkende adferd, denne musikken blomstrer som aldri før.  Kanskje er USA blitt en større påvirker i Europa enn det som kommer fra «down-under», men når selv jeg har hørt lyden fra instrumentet didjerdu, så er påstanden at også aborginerenes musikalske rop har nådd frem til «up-over». Når det gjelder amerikaniseringen av Norge -og kanskje også Sverige- ser man at tradisjoner som valentindagen og Halloweenfeiring er blitt adoptert inn, og til en viss grad har gått på bekostning av særnorske tradisjoner som fjøsnisser, å gå julebukk og st hansfeiring/midtsommerfest. Det er kanskje en trøst for de som savner de gode gamle dager at uansett har vi fremdeles «troll» i skogene, lyge og skrytepaver -som går Peer Gynt en god gang- på enhver pub, bunader og andre folkedrakter og -ikke minst- folkemusikk, som den dag i dag inspirerer folkedansere til Hallingkast med hattespark -sistnevnte en tradisjon som jeg tenker egentlig vel må gå på helsa løs.

I fortsettelsen av dette kurset, minne, makt og motstand, har jeg stusset på om jeg kanskje trenger å fordype meg i en ny tematikk. Jeg har fått en ny interesse for begrepet «lyd», og hva det er for slags konsept, nå som jeg begynner å kjenne på at konseptene «tid» og «sted» har begynt å få en viss substans.

Inlägg från Torhild: Minnesplasser får kunstnere til å spire

Etter dagens forelesning kom inspirasjon til et nytt blogginnlegg fra meg. Anna Berglind utfordret en gammel dame med bakgrunn fra forsvar, politi og samfunnssikkerhet til å tenke med helt nye konsepter tilgjengelig. Kanskje er en kunstnerspire blitt vekket? Jeg prøver under å beskrive et helt annet kunstverk som bidrar til å interagere med publikum, tatt ut ifra grotter og med fargenyanser ut over mørke og lys, som jeg nylig oppdaget: Røros. Samfunnet Røros, bygd opp fra flere hundre år tilbake rundt gruvedrift, har gitt byen status som verdensarv på UNESCO´s liste.

Paletten av nyanser ut over det som gjelder fargespekterene bidro til at denne plassen for egen del ble til et utstillingsmiddel for positivitet. Med slamhaugene liggende i umiddelbar nærhet til byens handlegate, og et område med de tradisjonelle husene ivaretatt ble følelsen av å gå rundt i et levende museum påfallende. Denne byen har gjennom sin egen dynamikk bare blitt til det «rommet» den nå er, det er ingen ansvarlig designer som står bak kunstverket. Påfallende nok var det i bybildet svært mye både billedkunst, skulpturutstillere, glass, keramikk mm , så jeg antar det kan være riktig å si at byen er blitt til en yngleplass for nye kunstnere. Materielt så vel som immaterielt lever rommet som kalles Røros i interaksjon med både de menneskene som bor og arbeider der, men og med de tilkommende menneskene som blir «bergtatt» av «bergbyen».  Noen av minnene som skapes der blir sikkert «glemt» av menneskene som besøker stedet like etter at de har dratt derfra, andre minner er igjen på stedet. Et eksempel: All den tid dette kurset har gjort at egen interesse for gravsteder har vokst frem, måtte Røros kirke med tilhørende kirkegård besøkes. En oppdagelse der av en slags «port» med påskriften om «Peder Hjort død 1. august 1789» førte til at kunnskap ble hentet fram, via google, om hvem Peder Hjort var; dermed ble han for en stakket stund hentet frem fra glemselen av i alle fall et individ. Konteksten ellers var at hovedgaten i Røros var full av mennesker, frelsesarmeens korps spilte på et hjørne og kafeer og butikker var åpne, med utstillingsvinduene fulle av fristende tilbud.  Et yrende liv rett og slett, noe som etter den nylige åpningen av Norge etter pandemien kanskje ble litt ekstra påfallende. Stemningen bidro til samtaler med ukjente i forbifarten, interaksjoner, som både eieren av kafeen med det fikse navnet «Lykkens portal» og passerende turister ute i samme ærend som meg selv; å bare skulle se seg litt om og undres- og la hunden få seg litt luft også. Uten at det egentlig skjedde stort mer enn akkurat det.

På samme måte som historier kanskje ikke utrykkes fordi enkeltpersoner av ulike grunner ikke vil snakke om dem, kanskje fordi følelsene rundt minnene om historiene er for vonde (ref. historier fra tidsvitner til krigen) kan det oppleves vanskelig å utrykke historier om slike helt hverdagslige møter/besøk, rett og slett fordi det ikke skjer stort. Spørsmålet mitt er hvorvidt det å fortelle her at man har besøkt Røros, er det av interesse for flere enn meg selv?

Inlägg från Elisabeth: Eight types of “forgetting”?

Min första text här tar sin utgångspunkt i Connertons “Seven types of forgetting”. Precis på slutet av artikeln uppmanar Connerton läsaren att tänka själv och identifiera fler typer av “forgetting”. Han skriver: “This taxonomy makes no claim to comprehensiveness and is offered as an invitation to think of further types; and if I stop at seven, that is in part because of the magic sometimes thought to attach to that number.”(s 70).  Jag antog utmaningen och tror jag mig ha identifierat i alla fall en till.

Jag kallar den “Forgetting as a way to perpetuate historical injustices”. Jag skriver forgetting inom citationstecken eftersom det – liksom flera av Connerstons kategorier – egentligen inte handlar om att glömma. I denna nya kategori handlar det snarare om att tystna ner, gömma och osynliggöra och tjänar just en grupp på denna “glömska”. Liksom i flera av Connertons kategorier vinner en grupp strukturellt på att “glömma” en historisk orättvisa så att orättvisan kan fortleva och vidmakthållas i nutid. Och precis som i flera andra av Connertons kategorier är det en grupp med makt som sätter reglerna för vad som får kommas ihåg och vad som ska glömmas. I denna kategori upprätthålls “glömskan” genom ett intrikat system av normer, ideologier och beteenden som rättfärdigar över- och underordning och upprätthåller status quo och maktobalans. Den priviligierade gruppen har strategier för att undvika att privilegierna påtalas, vilket exempelvis beskrivs mycket väl i Robin DiAngelos bok Vit skörhet. DiAngelos bok är inte en vetenskaplig bok, men beskriver vitas människors strategier för att inte konfrontera sina privilegier i relation till “icke-vita”. Normer som upprätthåller status quo är förstås inget nytt, men om vi tittar på det utifrån “att glömma” och “minnas” så kanske det går att analysera och förstå på ett annat sätt? Om vi utgår ifrån Margaret Paxsons syn på minne som lite förenklat konkreta och upprepande handlingar, både individuella och kollektiva, kan vi se att det även fungerar som sätt att “glömma” eller lägga locket på.

Medan den priviligierade gruppen lever i “glömska”, lever den icke priviligierade gruppen i en helt annan verklighet, där det historiska pågående förtrycket syns i det dagliga livet. I sin bok In the Wake konstaterar Sharpe att: “Transatlantic slavery was and is the disaster… and it is deeply atemporal.” (s 5) och frågar sig: “How do we memorialize an event that is still ongoing?” (s 20).

Inlägg från Torhild

Innledningsvis: jeg satser på at norsk skriving går greit. Jeg registrerer at de fleste pensumartiklene har med nasjonalt nivå og undertrykkende regjerninger å gjøre. Mine refleksjoner gjelder et langt lavere nivå, men viser like fult hvordan – som kursplanen formulerer det- «det förflutna spelar rolle i nutiden». Under har jeg først oppsummert litt faktaopplysninger i forhold til en sak jeg har tenkt mye på i det siste, og jeg vil, som Bevernage (2011) skriver, «declare the past to be in the present». Deretter har jeg koplet opp denne saken til pensumrelaterte temaer.

Våren 1995 ble Birgitte Tengs, en ung lokal pike, funnet drept på Karmøy, et stykke utenfor byen Kopervik, som er lite sted vest i Norge. I etterkant av drapet bisto de nasjonale kriminalteknikerne og taktikerne under drapsetterforskningen, herunder var det en den gang anerkjent etterforsker fra Kripos, Stian Elle, den som fikk fetteren til Birgitte Tengs, en ung gutt, til å tilstå ugjerningen. Før rettsaken trakk fetteren tilbake tilståelsen. Saken var først i tingretten, hvor fetteren ble dømt for drap. Den avgjørelse ble anket til lagmannsretten, hvor han ble frikjent. Avhørsmetodikken ble ansett for å være uforsvarlig og grense til tortur: svar ble lagt i munnen på en ung gutt under et enormt press, som satt i varetekt og uten tilstrekkelig søvn. I en sivil straffesak ble fetteren imidlertid dømt til å betale erstatning til de etterlatte, -noe som er mulig juridisk da skyldkrav i straffesaker er på 100% mens det i erstatningssaker er mer enn 50%.  I ettertid er metoden Elle benyttet under avhøret sterkt kritisert, -en anerkjent avhørsmetode den gang har i ettertid fått navnet Elle-metoden, og et blitt et «skjellsord». Elle ble på mange måter bildet på Tengs-saken utad, og sto relativt aleine i stormen, hvor politiskandalen i utgangspunktet var at dårlig politiarbeid førte til at en gjerningsmann -fetteren- kunne gå fri. Elle tok livet sitt i 2007. Fetteren har flere ganger forsøkt å få saken sin gjenopptatt, og han fikk medhold i menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.  All den tid ingen er dømt for drapet, har saken vært en av Norges uoppklarte saker – selv om fetteren har gått for å være gjerningsmannen utad. For noen år siden ble en såkalt «cold-case» gruppe opprettet. Etterforskningen cold-case-gruppen har gjort i denne saken og en annen drapssak, Tina Jørgensen, (fra 2000), førte nylig til at en annen mann – ikke fetteren- nå er siktet for begge disse drapene, altså i september 2021. 26 år etter drapet på Birgitte Tengs.

Dette er i korte trekk min fortolkning av fakta i saken og gjengitt med mine ord. Interessant i forhold til vårt fag er også at det -selvfølgelig med det fakta til grunn at den nye siktede ikke er dømt og sier han er uskyldig i begge drapssakene- at både daværende (1995) etterforskningslederen i Kripos (Finsdal), lokal leder for etterforskningsavdelingen på Kopervik lensmannskontor (Gaupås), og en av de første politimennene på åstedet (Mørk) alle er intervjuet relativt nylig i forbindelse med den nye utviklingen i saken. Ingen av dem har kommet med noen unnskyldning, til tross for at etterforskningen som er utført har vist seg å, kort oppsummert, være helt katastrofal. Den eneste som har gått ut i media, uten å foregripe i forbindelse med den nye siktelsen,med en unnskyldning i forhold til det fetteren og familien/vennene hans har opplevd de siste 26 årene, det er tidligere lensmann på Karmøy, Dagfinn Torstvedt. Forøvrig, andre ting som er kommet frem er at vedkommende som er siktet i saken nå, han er det blitt forsøkt varslet om på et langt tidligere tidspunkt i etterforskningen, uten at varslerne ble hørt, og… vel, kort oppsummert: saken slik den fremstilles i mediene er en «skikkelig politiskandale».

 

På overordnet nivå blir denne saken et spørsmål om sannheter, feilaktige narrativer og om hvorvidt transitional justice kan gi lindring hvis gjennomførbart/ hvorvidt reconsiliation/forsoning kan skje- eksempelvis mellom drapsofferets familie og fetterens familie. Med andre ord de to sidene av saken som inntil 2021 førte til splittelse av lokalmiljøet i to, kan de finne en måte å forsones på i et felles narrativ for fremtiden?. Jeg finner også setningen i Reinius (2020) om rituelle kontekster, (jeg tolker rettssaker til å være slike rituelle kontekster) hvor folk blir «made into bearer of roles, where they end up representing more then theirselves» (klein1995). Her har fetteren, tross i frikjennelse, fått rollen som drapsmann, en rolle som han har representert i 26 år, og som jeg er sikker på vil følge ham videre uansett utfall. Som Kaplonski (2008) nevner skaper enkeltpersoner (og forsåvidt grupper) ulike former for minner og assosiasjoner, under fellesbetegnelsen «singularities», eksempelvis «body memory, spatial memory, mental recall» og hvert enkelt menneske opplever egne opplevelser som blir en del av dem selv, og enhver må lære seg å leve videre med disse minnene. Mistanken og dommen om erstatningsbetaling til Birgitte Tengs etterlatte som fetteren har fått på seg, det er en belastning fra et juridisk system mot en enkeltperson med et så stort trykk at ingen andre kan forstå hvordan det har vært for han. Klarer han å finne en vei ut av den rollen han har fått, eller vil mistanken følge han videre uansett?

 

Sist, men ikke minst, er Jung (2009) sin artikkel om apologia interessant i denne casen, da systemet som sviktet kunne benyttet apologia som en mulighet til å være den broen, og ikke muren, som transisional justice metaforisk er ment å skulle være. «Reconsiliation» herunder en mulighet til å skrive om historien til nye narrativer, kunne vært gjennomført enklere om en unnskyldning hadde kommet fra de ansvarlige instansene. De som har gjort en feil har mulighet til å bruke unnskyldninger «to shot down recrimination and take back some of the moral ground we have lost by our actions» ifølge Jung. Men -sett bort fra Torstvedt, hvis rolle i selve saksetterforskninga ikke har vært stor, da han som lensmann har primært personalmessige økonomiske og administrative oppgaver, ikke operative beslutninger om taktikk og strategi- ingen av de man kan si ikke har gjort jobben sin i forbindelse med saken har erkjent å ha gjort feil. De unnskylder seg med at «slik var det den gang, nå er det nye muligheter innen blant annet DNA, som vi ikke hadde den gang» og andre omgåelser om at de – nå vet jeg at jeg foregriper, og jeg har selvfølgelig mulighet til å ta feil- utsatte en feil, ung gutt for overgrep og en mistanke som har hengt over ham i 26 år, og som har ødelagt store deler av vedkommende liv. Samtidig har en skyldig drapsmann gått fri, drevet flere overgrep mot flere kvinner og kanskje drept nok en person, Tina Jørgensen. Det kan tilsynelatende virke som at systemet i seg selv er «fundamentally wrong, not only in practis but in its intent» og uten en unnskyldning, oppreisning og erstatning, og en dom i de to drapssakene, vil jeg tro norsk politi får en ny tillitskrise. Tilsvarende justismord har skjedd somfølge av dårlig politiarbeid også tidligere, eksempel Fasting Torgersen saken, Liland saken m fl. Det er et åpent spørsmål hvor mange slike kriser norsk politi klarer. For å sitere Jung: «Transisnal justice is effective to the extent it links the past with the present». Men som Mary Simon blir sitert i Jung: «the real and lasting forgiveness must be earned. It will be fortcomming only when it becomes clear that the government is willing to act». Foreløpig er det lite handling å spore, både i form av «speech act» (Habermas) /unnskyldninger og i form av at justismord fort kan skje igjen.

Anteckningar från en annan värld

Till kursens första tillfälle fanns Sigrid Rausings Anteckningar från en Kolchos uppsatt som kurslitteratur. Eftersom jag utgick från att ingen skulle ha hunnit läsa den, sa jag inget om den då men jag tänkte att jag kan skriva lite om den här och så får ni läsa den senare under kursen.

Boken (med den engelska orginaltiteln Everything is Wonderful) skildrar det fältarbete som Rausing gjorde som doktorand i socialantropologi. Precis som Margaret Paxson levde hon på en nyligen avvecklad kolchos ett år i början på 1990-talet, i en verklighet där Sovjetunionen precis försvunnit. Bland människor som aldrig varit rika men som nu blivit ännu fattigare, och som i ännu högre utsträckning måste klara sig själva. I Rausings fall ligger kolchosen i det nyligen självständiga Estland. Närmare bestämt i de gamla svensktrakterna i västra Estland, och under den här perioden görs det svenska arvet och kopplingen till Sverige relevant igen. Sovjettiden börjar förpassas till det avlägsna förflutna, trots att den var “nu” bara några år tidigare, och Rausing skildrar effektivt sovjetsystemets paradoxer.

Jag skulle vilja kalla den en fältarbetsmemoar, ett exempel på den ganska rika fältarbetsreflekterande litteratur som vuxit upp i socialantropologins utkanter. Det är en skildring av vad ett fältarbete gör med forskaren, och den överväldigande upplevelse fältarbetet kan vara, där små ögonblick som kanske inte är relevanta för avhandlingens tematik ändå etsar sig fast.

Hennes forskning handlade om minne och det förflutna, och 20 år senare minns hon nu tillbaka. De här dubbla lagren av minne gjorde att jag tyckte att boken skulle passa att använda på den här kursen. Det finns en passage om minne som jag särskilt fastnade för:

När jag satt där i bastun tänkte jag på vad jag hade lärt mig, och olika former av kunskap: konkret kunskap, som att mjölka en ko, eller hur man färgar ägg med lökskal, empirisk kunskap som lukten av björklöv i bastun, kryddig och stark. Jag tänkte på innebörden bakom orden om fattigdom: vedspisar, smala järnsängar, gamla kläder, sår runt barnens munnar, plåthinkar med vatten… Orden har så stor innebörd om man har sett och levt med verkligheten de beskriver, och de är så tomma om man inte har gjort det. Och nu, tjugo år senare, börjar innebörden rinna ut ur orden. Jag håller på att glömma. (s 173)

Det är naturligtvis en pikant detalj att en bok som till stor del handlar om fattigdom är skriven av en miljardär. (Sigrid Rausings far Hans var med och grundade Tetra Pak). Säkert bidrog namnet Rausing till att boken översattes till svenska och fick mycket mer uppmärksamhet när den kom än vad reflektioner över fältarbeten brukar få. Men uppmärksamheten var absolut inte oförtjänt. Detta är verkligen en mycket vackert skriven och läsvärd bok.

När boken var nyutgiven skrev jag en recension av den åt tidskriften Respons. Den finns att läsa här: http://tidskriftenrespons.se/recension/faltarbetet-som-mognadsprocess/