Etter dagens forelesning kom inspirasjon til et nytt blogginnlegg fra meg. Anna Berglind utfordret en gammel dame med bakgrunn fra forsvar, politi og samfunnssikkerhet til å tenke med helt nye konsepter tilgjengelig. Kanskje er en kunstnerspire blitt vekket? Jeg prøver under å beskrive et helt annet kunstverk som bidrar til å interagere med publikum, tatt ut ifra grotter og med fargenyanser ut over mørke og lys, som jeg nylig oppdaget: Røros. Samfunnet Røros, bygd opp fra flere hundre år tilbake rundt gruvedrift, har gitt byen status som verdensarv på UNESCO´s liste.
Paletten av nyanser ut over det som gjelder fargespekterene bidro til at denne plassen for egen del ble til et utstillingsmiddel for positivitet. Med slamhaugene liggende i umiddelbar nærhet til byens handlegate, og et område med de tradisjonelle husene ivaretatt ble følelsen av å gå rundt i et levende museum påfallende. Denne byen har gjennom sin egen dynamikk bare blitt til det «rommet» den nå er, det er ingen ansvarlig designer som står bak kunstverket. Påfallende nok var det i bybildet svært mye både billedkunst, skulpturutstillere, glass, keramikk mm , så jeg antar det kan være riktig å si at byen er blitt til en yngleplass for nye kunstnere. Materielt så vel som immaterielt lever rommet som kalles Røros i interaksjon med både de menneskene som bor og arbeider der, men og med de tilkommende menneskene som blir «bergtatt» av «bergbyen». Noen av minnene som skapes der blir sikkert «glemt» av menneskene som besøker stedet like etter at de har dratt derfra, andre minner er igjen på stedet. Et eksempel: All den tid dette kurset har gjort at egen interesse for gravsteder har vokst frem, måtte Røros kirke med tilhørende kirkegård besøkes. En oppdagelse der av en slags «port» med påskriften om «Peder Hjort død 1. august 1789» førte til at kunnskap ble hentet fram, via google, om hvem Peder Hjort var; dermed ble han for en stakket stund hentet frem fra glemselen av i alle fall et individ. Konteksten ellers var at hovedgaten i Røros var full av mennesker, frelsesarmeens korps spilte på et hjørne og kafeer og butikker var åpne, med utstillingsvinduene fulle av fristende tilbud. Et yrende liv rett og slett, noe som etter den nylige åpningen av Norge etter pandemien kanskje ble litt ekstra påfallende. Stemningen bidro til samtaler med ukjente i forbifarten, interaksjoner, som både eieren av kafeen med det fikse navnet «Lykkens portal» og passerende turister ute i samme ærend som meg selv; å bare skulle se seg litt om og undres- og la hunden få seg litt luft også. Uten at det egentlig skjedde stort mer enn akkurat det.
På samme måte som historier kanskje ikke utrykkes fordi enkeltpersoner av ulike grunner ikke vil snakke om dem, kanskje fordi følelsene rundt minnene om historiene er for vonde (ref. historier fra tidsvitner til krigen) kan det oppleves vanskelig å utrykke historier om slike helt hverdagslige møter/besøk, rett og slett fordi det ikke skjer stort. Spørsmålet mitt er hvorvidt det å fortelle her at man har besøkt Røros, er det av interesse for flere enn meg selv?