Urbefolkningens rettigheter til eget land har tidligere ikke vært en sak jeg har eid de store verktøyene for å evne å diskutere, og jeg har kanskje heller ikke vært på de stedene hvor denne diskusjonen har vært en naturlig sak å diskutere. Under forberedelsene til dagens kurs har imidlertid en del følelser blitt vekket, og en kanskje mer eller mindre berettiget harme på vegne av særlig den samiske kulturarven. Tidligere har jeg hørt om den norske stats mislykkede assimileringspolitikk, og den medførende skammen som samiske barn er blitt påtvunget å vokse opp med i den forbindelse. Nå forstår jeg hvorfor dette har vært så galt, og hvilke irreversible skader forsøket allerede har medført i form av glemte kulturskatter. Samtidig ser jeg med stolthet på hvor langt man kan komme, simpelthen ved å slippe til en ny generasjon for å gjenopprette de ikke ennå tapte skattene.
Tradisjonsrike navn for å beskrive steder og en urbefolknings følelsesmessige tilknytning til disse ulike «places», har kanskje i assimileringsprosessen og med hjelp av tidens tann blitt visket ut. Med tanke på at runeskrift og hulemaleriers også må gå tapt til slutt, selv om man kan forsinke prosessen ved hjelp av ulike måter å tilføre preservativer, er kanskje dette en prosess som uansett måtte finne sted. Motstanden til det fra samisk kultur var kanskje nyttesløs selv uten en Norsk stat å adressere. Når det gjelder selve kulturen som sådan, er det desto mer gledelig å se at en renessanse i interessen for den samiske musikken, som på mange andre måter representerer den samiske kulturen. Ikke bare lever den videre, men trolig er joik akkurat nå er mer populær enn noen gang. Mulig kan man hevde at det samme også til en viss grad stemmer for andre urbefolkningers tradisjoner. Gospelmusikk, jazz og blues har ikke bare overlevd den hvite manns rasistiske forsøk på å plassere sorte menns kultur i historiebøkene for godt, i form av slaveri og andre former for undertrykkende adferd, denne musikken blomstrer som aldri før. Kanskje er USA blitt en større påvirker i Europa enn det som kommer fra «down-under», men når selv jeg har hørt lyden fra instrumentet didjerdu, så er påstanden at også aborginerenes musikalske rop har nådd frem til «up-over». Når det gjelder amerikaniseringen av Norge -og kanskje også Sverige- ser man at tradisjoner som valentindagen og Halloweenfeiring er blitt adoptert inn, og til en viss grad har gått på bekostning av særnorske tradisjoner som fjøsnisser, å gå julebukk og st hansfeiring/midtsommerfest. Det er kanskje en trøst for de som savner de gode gamle dager at uansett har vi fremdeles «troll» i skogene, lyge og skrytepaver -som går Peer Gynt en god gang- på enhver pub, bunader og andre folkedrakter og -ikke minst- folkemusikk, som den dag i dag inspirerer folkedansere til Hallingkast med hattespark -sistnevnte en tradisjon som jeg tenker egentlig vel må gå på helsa løs.
I fortsettelsen av dette kurset, minne, makt og motstand, har jeg stusset på om jeg kanskje trenger å fordype meg i en ny tematikk. Jeg har fått en ny interesse for begrepet «lyd», og hva det er for slags konsept, nå som jeg begynner å kjenne på at konseptene «tid» og «sted» har begynt å få en viss substans.
