Innledningsvis: jeg satser på at norsk skriving går greit. Jeg registrerer at de fleste pensumartiklene har med nasjonalt nivå og undertrykkende regjerninger å gjøre. Mine refleksjoner gjelder et langt lavere nivå, men viser like fult hvordan – som kursplanen formulerer det- «det förflutna spelar rolle i nutiden». Under har jeg først oppsummert litt faktaopplysninger i forhold til en sak jeg har tenkt mye på i det siste, og jeg vil, som Bevernage (2011) skriver, «declare the past to be in the present». Deretter har jeg koplet opp denne saken til pensumrelaterte temaer.
Våren 1995 ble Birgitte Tengs, en ung lokal pike, funnet drept på Karmøy, et stykke utenfor byen Kopervik, som er lite sted vest i Norge. I etterkant av drapet bisto de nasjonale kriminalteknikerne og taktikerne under drapsetterforskningen, herunder var det en den gang anerkjent etterforsker fra Kripos, Stian Elle, den som fikk fetteren til Birgitte Tengs, en ung gutt, til å tilstå ugjerningen. Før rettsaken trakk fetteren tilbake tilståelsen. Saken var først i tingretten, hvor fetteren ble dømt for drap. Den avgjørelse ble anket til lagmannsretten, hvor han ble frikjent. Avhørsmetodikken ble ansett for å være uforsvarlig og grense til tortur: svar ble lagt i munnen på en ung gutt under et enormt press, som satt i varetekt og uten tilstrekkelig søvn. I en sivil straffesak ble fetteren imidlertid dømt til å betale erstatning til de etterlatte, -noe som er mulig juridisk da skyldkrav i straffesaker er på 100% mens det i erstatningssaker er mer enn 50%. I ettertid er metoden Elle benyttet under avhøret sterkt kritisert, -en anerkjent avhørsmetode den gang har i ettertid fått navnet Elle-metoden, og et blitt et «skjellsord». Elle ble på mange måter bildet på Tengs-saken utad, og sto relativt aleine i stormen, hvor politiskandalen i utgangspunktet var at dårlig politiarbeid førte til at en gjerningsmann -fetteren- kunne gå fri. Elle tok livet sitt i 2007. Fetteren har flere ganger forsøkt å få saken sin gjenopptatt, og han fikk medhold i menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. All den tid ingen er dømt for drapet, har saken vært en av Norges uoppklarte saker – selv om fetteren har gått for å være gjerningsmannen utad. For noen år siden ble en såkalt «cold-case» gruppe opprettet. Etterforskningen cold-case-gruppen har gjort i denne saken og en annen drapssak, Tina Jørgensen, (fra 2000), førte nylig til at en annen mann – ikke fetteren- nå er siktet for begge disse drapene, altså i september 2021. 26 år etter drapet på Birgitte Tengs.
Dette er i korte trekk min fortolkning av fakta i saken og gjengitt med mine ord. Interessant i forhold til vårt fag er også at det -selvfølgelig med det fakta til grunn at den nye siktede ikke er dømt og sier han er uskyldig i begge drapssakene- at både daværende (1995) etterforskningslederen i Kripos (Finsdal), lokal leder for etterforskningsavdelingen på Kopervik lensmannskontor (Gaupås), og en av de første politimennene på åstedet (Mørk) alle er intervjuet relativt nylig i forbindelse med den nye utviklingen i saken. Ingen av dem har kommet med noen unnskyldning, til tross for at etterforskningen som er utført har vist seg å, kort oppsummert, være helt katastrofal. Den eneste som har gått ut i media, uten å foregripe i forbindelse med den nye siktelsen,med en unnskyldning i forhold til det fetteren og familien/vennene hans har opplevd de siste 26 årene, det er tidligere lensmann på Karmøy, Dagfinn Torstvedt. Forøvrig, andre ting som er kommet frem er at vedkommende som er siktet i saken nå, han er det blitt forsøkt varslet om på et langt tidligere tidspunkt i etterforskningen, uten at varslerne ble hørt, og… vel, kort oppsummert: saken slik den fremstilles i mediene er en «skikkelig politiskandale».
På overordnet nivå blir denne saken et spørsmål om sannheter, feilaktige narrativer og om hvorvidt transitional justice kan gi lindring hvis gjennomførbart/ hvorvidt reconsiliation/forsoning kan skje- eksempelvis mellom drapsofferets familie og fetterens familie. Med andre ord de to sidene av saken som inntil 2021 førte til splittelse av lokalmiljøet i to, kan de finne en måte å forsones på i et felles narrativ for fremtiden?. Jeg finner også setningen i Reinius (2020) om rituelle kontekster, (jeg tolker rettssaker til å være slike rituelle kontekster) hvor folk blir «made into bearer of roles, where they end up representing more then theirselves» (klein1995). Her har fetteren, tross i frikjennelse, fått rollen som drapsmann, en rolle som han har representert i 26 år, og som jeg er sikker på vil følge ham videre uansett utfall. Som Kaplonski (2008) nevner skaper enkeltpersoner (og forsåvidt grupper) ulike former for minner og assosiasjoner, under fellesbetegnelsen «singularities», eksempelvis «body memory, spatial memory, mental recall» og hvert enkelt menneske opplever egne opplevelser som blir en del av dem selv, og enhver må lære seg å leve videre med disse minnene. Mistanken og dommen om erstatningsbetaling til Birgitte Tengs etterlatte som fetteren har fått på seg, det er en belastning fra et juridisk system mot en enkeltperson med et så stort trykk at ingen andre kan forstå hvordan det har vært for han. Klarer han å finne en vei ut av den rollen han har fått, eller vil mistanken følge han videre uansett?
Sist, men ikke minst, er Jung (2009) sin artikkel om apologia interessant i denne casen, da systemet som sviktet kunne benyttet apologia som en mulighet til å være den broen, og ikke muren, som transisional justice metaforisk er ment å skulle være. «Reconsiliation» herunder en mulighet til å skrive om historien til nye narrativer, kunne vært gjennomført enklere om en unnskyldning hadde kommet fra de ansvarlige instansene. De som har gjort en feil har mulighet til å bruke unnskyldninger «to shot down recrimination and take back some of the moral ground we have lost by our actions» ifølge Jung. Men -sett bort fra Torstvedt, hvis rolle i selve saksetterforskninga ikke har vært stor, da han som lensmann har primært personalmessige økonomiske og administrative oppgaver, ikke operative beslutninger om taktikk og strategi- ingen av de man kan si ikke har gjort jobben sin i forbindelse med saken har erkjent å ha gjort feil. De unnskylder seg med at «slik var det den gang, nå er det nye muligheter innen blant annet DNA, som vi ikke hadde den gang» og andre omgåelser om at de – nå vet jeg at jeg foregriper, og jeg har selvfølgelig mulighet til å ta feil- utsatte en feil, ung gutt for overgrep og en mistanke som har hengt over ham i 26 år, og som har ødelagt store deler av vedkommende liv. Samtidig har en skyldig drapsmann gått fri, drevet flere overgrep mot flere kvinner og kanskje drept nok en person, Tina Jørgensen. Det kan tilsynelatende virke som at systemet i seg selv er «fundamentally wrong, not only in practis but in its intent» og uten en unnskyldning, oppreisning og erstatning, og en dom i de to drapssakene, vil jeg tro norsk politi får en ny tillitskrise. Tilsvarende justismord har skjedd somfølge av dårlig politiarbeid også tidligere, eksempel Fasting Torgersen saken, Liland saken m fl. Det er et åpent spørsmål hvor mange slike kriser norsk politi klarer. For å sitere Jung: «Transisnal justice is effective to the extent it links the past with the present». Men som Mary Simon blir sitert i Jung: «the real and lasting forgiveness must be earned. It will be fortcomming only when it becomes clear that the government is willing to act». Foreløpig er det lite handling å spore, både i form av «speech act» (Habermas) /unnskyldninger og i form av at justismord fort kan skje igjen.
